Hennes hår Det var jo en hyttetur. En tur med meg og mine venner, så jeg reiste alene. Tok en rutebuss inn til byen og møtte de andre der. Vi kjørte tog sammen. Gamle vogner med med seter med grønne grove trekk og svarte runde knapper som var tunge å trykke på, men når man klarte det spratt setet bakover eller framover. Askebegre som ikke var i bruk. Slitte fotstøtter. Klakketiklakk. Grønt lys på toalettet. Benyttes kun under togets gang og mellom stasjonene. Veskelommer i heklet polyester. Røyking forbudt. Karaffelen med vann var borte, men ellers var det akurat som da jeg var liten og reiste til Oslo sammen med faren min. Vi fikk to firesetere ved siden av hverandre og skravlet og skrålte og hadde det gøy. Allerede da kunne jeg falle i staver over det. Håret hennes. Det krøllete, halvlange, mørkebrune håret hennes. Hun snakket med venninnen ved siden av og var ivrig opptatt. Noen sa noe gøy, og hun fniste. Jeg la merke til at hun ikke hadde på seg briller. Hun brukte sikkert kontaktlinser, tenkte jeg. Det hadde jeg aldri lagt merke til før. Han som fortalte vitser, eller hva det var, drev på, og hun lo høyere, og kastet hodet bakover så krøllene danset. Så snudde hun hodet mot meg og i latteren bøyde hun hodet fremover og så meg inn i øynene, med et grønt blikk under de mørke øyenbrynene. Vi gikk av på en øde stasjon. Det var nesten bare oss som ble stående igjen da toget rullet bort fra oss. Et eldre ektepar fortet seg til en bil og strevde med å få opp dørene. Det var blitt høst. De første frostnettene var kommet. De gamle måtte skrape litt på frontruta. Over stasjonen kneiste fjellsiden høyt. En kunne se opp til tregrensa. Løvtrærne her nede var gule og brune. Der oppe brant det i rødt og gull. Vi fant en telefonkatalog i en rød boks av det gamle slaget og slo opp nummeret til en drosje. De gamle rullet avgårde bortover veien. Noen hadde ripet inn "FUCK" i den røde lakken. F'en hadde ikke gått helt gjennom, så det så ut som propaganda for albansk gerilja. UCK. Alle lo. Telefonen virket ikke, men han morsomme hadde mobiltelefon med seg. Han lovte å slå den av etterpå. Vi lo igjen. Vi fikk en maxi-taxi. Det hette visst det her oppe også. Ikke stor-drosje eller noe annet tull. Han morsomme var i sitt ess, og ingen synes det var slitsomt. Jeg satt og halvsov. Det hadde vært en lang uke. Jeg spurte om alle skulle på tur. Det skulle de. Tidlig? Spurte jeg. Jepp. Med sola. Sola står ikke opp før ni nå, sa jeg. Da kan jo til og med du bli med, sa han som var morsom, og alle lo igjen. Hun sa at jeg måtte være med. Krøllene danset. Jeg lovte å bli med. Drosjen subbet seg oppover dalsiden. Veien gikk hit og dit. Asfaltdekket tok snart slutt, og veien ble humpete og dårlig, men sjåføren var i godt humør og var lommekjent. Han spurte etter nummeret på hytta, og nikket energisk. Han visste nok hvor det var. Sjåføren bommet bare med noen hundre meter, og enda var det et stykke fra veien. Men alle hadde ryggsekker, og ingen hadde med øl på glassflasker, så det var greit å gå den siste biten inn. Jeg ble gående et stykke bak henne. Krøllene husket hit og dit. Trærne hadde vi forlatt i drosjen et stykke lenger nede. Her var det bare sti og myr. Noen hadde lagt planker over de verste hullene. Det knaste i gresset og sprakte i vanndammene. Jeg tenkte øyeblikkelig takknemlig at det ikke ville være mygg der hele helga, og høstet respons da jeg nevnte det for de andre. Vi var oppe. Vi var over den bratte hellingen ned mot dalen, og kunne kikke innover den slake skråningen opp mot toppene. Et par steder var det hvitt allerede. Noen vann hadde myrull igjen. Noen få kvaster som ikke var blåst bort. Jeg spurte lavt en av de andre som var med om det bare var meg, eller hadde alle lyst til å ta på håret hennes? Bare berøre det. Kjærtegne det forsiktig. Han forvisset meg om at det var helt normalt. Han var helt enig. Jeg trakk pusten, ikke for dypt. Stien steg igjen. Hytta lå sammen med flere andre i en liten helling ved et vann. Noen lave busker og kratt kranset det. Kanskje var det ikke mer enn en stor pytt, men det var nå en bitteliten robåt og en enda mindre flytebrygge der. En bekk ut, og en inn. De som hadde bygget ut hadde passet på at barna kunne leke. Det var en kunstig sandstrand der. Stien delte seg mot den og opp mot hyttene. Er det ikke deilig! Utbrøt hun med tilgjort feminin stemme. Jentene fniste og vi humret. Så var det inn. Jeg hentet ved. Spikket fliser og gjorde klart i peisen. De andre sloss om sengeplassene, vi var plutselig alene. Hun ville tenne på og bøyde seg fram mot flisene og slet med noe avispapir og fyrstikker. Et stykke bar hud viste seg under den stramme ryggen på t-skjorta. Jeg reiste meg og strøk forbi. Lot fingertuppene stryke over huden hennes i det samme det tok fyr. Hun rettet seg opp raskt og fniste. Jeg flirte og gikk etter sekken min i gangen. Stolene og sofaen var gamle, stygge og upraktiske til å være på en hytte. Man kunne ikke sove i dem. Men de var gode å sitte i. Jeg lente meg bakover og la armene langs sofaryggen. Jeg pleier å sitte slik. Det brant lystig på peisen. Alle var i godt humør. Han morsomme drakk boksøl og skravlet. Nesten alle fulgte med. Over peisen hadde noen glemt igjen en gammel tollekniv. Det var nok ved. Hytteboka hadde trepermer og navnet svidd inn på forsiden. To bittesmå soverom med to sengeplasser hver. Kjøkkenkrok for seg selv. Brune gardiner og brun sofa. Et digert termometer i tre med merker etter barn som hadde lekt med det, og gnidd temperaturen opp i sikkert 50 grader. Det hadde hengt noe ovalformet på veggen. Merket var igjen. Kanskje hodet til et rådyr eller noe. Jeg hadde alltid syntes det var rart med dem som henger opp hodene til døde dyr på veggene. Hun lente hodet bakover. Jeg lot hånden langsomt gli over krøllene hennes. De var like myke som jeg hadde trodd. Mellom oss satt en av guttene og holdt på å sovne. Jeg kikket på ham, og så på henne, og flirte på nytt. Hun senket hodet. Igjen dette lave blikket under øyenbrynene. Noen hadde med vin på papp. Det ble sent. Vi løftet vekk bordet og trakk stolene og sofaen fram foran peisen. Jeg hentet mer ved. Hun satt på kanten med ryggen bortvendt fra døra. Da jeg gikk forbi svingte jeg på hånden og strøk den over nakken hennes. Hun snudde seg fort mot meg. Da jeg kom inn igjen sto hun i kjøkkenkroken og hentet glass. Jeg så på henne. Hun tok hånden min, så fortvilet på meg, og banket knoken på pekefingeren sin mot forlovelsesringen min. Så gikk hun raskt inn til de andre. Vi trakk lodd. Noen måtte sove på stua. Jeg meldte meg frivillig, og la til at jeg kunne være bålvakt. Han som nesten sovnet trakk for kort strå. Hun også. Venninnen hennes insisterte på å sove sammen med oss. Vi fant ekstra madrasser under sengene på soverommene. Det ble flatseng i stua. Peisen døde ut. Hun lå ved siden av meg. Sovepose og laken. Jeg stirret inn i glørne. Det var blitt helt stille. Lyden av alles pust ble stadig tydligere. Et knepp fra ovnsplatene i peisen lød som et pistolskudd i stillheten. Alle var rolige. Jeg la på kubbe av bjørk. Glørne tok tak i den hvite og svarte barken og sendte et rødt lys over ansiktene. Jeg lente meg tilbake og la armene under hodet. Kubben flammet opp. Albuen min rørte ved håret hennes. Hun slo øynene opp. Det grønne blikket gjennomboret meg, selv om jeg ikke kunne se fargen i blikket hennes i halvmørket. Så lukket hun dem igjen. Jeg lukket øynene. Øyeblikket etter var hun der. Hun klemte seg mot meg som en fugl som trykker under trusselen fra en rovfugl. Jeg kjente de små brystene hennes mot meg, og jeg la hånden bak hodet hennes, med krøllene hennes mellom fingrene. Slik lå vi. Jeg vet ikke hvor lenge. Så var det noen som rørte på seg. Og hun skvatt unna, som en fugl, og var borte. For ikke lenge siden så jeg henne. På gata. Tilfeldig, på fortauet på den andre siden. Hun hadde klippet håret, og begynt med briller igjen. Sammen med henne gikk en fyr jeg visste hvem var, men jeg kjente ham ikke noe særlig. Han var en trivelig fyr. Jeg vinket oppmuntrende. Hun strålte opp da hun så meg. Jeg krysset gata, gav henne en varm klem, og hilste hjertelig på han. Ingvar 2001