Hender Jeg stoppet opp og luktet på hendene mine. De luktet ikke godt. De luktet faktisk ganske vondt. Jeg holdt hver enkelt finger opp foran øynene mine og studerte dem nøye. Dersom jeg holdt dem svært nær øynene, så nært at jeg nesten ikke klart å fokusere på dem, kunne jeg se hvorfor. Små gråsvarte striper gnidd inn i furene som danner fingeravtrykket. Hver eneste bitte lille rille i overflaten var skitten. Til slutt ble det ubehagelig. Ubehagelig, fordi mens jeg holdt fingrene foran øynene måtte jeg også hele tiden puste inn lukten av dem. Og de luktet som sagt ikke godt. Jeg undret meg over lukten. Jeg svetter ganske mye, men er jo ganske renslig av meg. Siden jeg var liten har jeg alltid vært glad i å finne ut ting. Derfor fikk jeg et mikroskop av en onkel en gang. Jeg visste hvor jeg hadde det. Det lå øverst, innerst, i en kasse på loftet. Jeg kan ikke ha brukt det på mange, mange år. Ikke etter at jeg ble voksen, flyttet på hybel, tok utdannelse, og begynte å jobbe. Men jeg hadde pakket det pent ned i en eske den gangen. Og siden jeg alltid er ganske nøye, og forsiktig med tingene mine, (jeg har fremdeles kladdebøkene fra barneskolen i esken ved siden av, og det er ingen eselører på dem) visste jeg nøyaktig hvor jeg hadde det. Øverst oppe, like oppunder kvisten, på en hylle i boden min. Jeg åpnet døren og gikk ut i oppgangen. Det var stille og litt mørkt, for det hadde gått ei lyspære der, og vaktmesteren hadde ferie, eller ingen hadde orket å si i fra. Vanligvis ble ikke slike ting fikset før noen ble lei det, kjøpte en lyspære, et par skruer, eller litt maling, og løste problemet selv. Jeg gjorde aldri noe med det. Det var ikke mitt ansvar, vaktmesteren hadde betalt for det han skulle gjøre. Jeg betalte faktisk også for det. Dermed var det ikke snakk om at jeg skulle gjøre hans jobb. Jeg fnyste ganske hardt et par-tre ganger, og satte kursen mot loftet. Det er alltid en eiendommelig lukt i oppganger. Det er som det setter seg et avkok av hele bygningens historie i trappene og veggene. Hver oppgang har sin historie. Sitt egenartede fingeravtrykk. Her hadde det bodd en som likte å røyke sigarer. Han hadde vært død i mange år nå. Etter ham flyttet det inn en som ikke røyker noe i det hele tatt. Men angen av sigar satt der fremdeles. Like under ham hadde det av en eller annen grunn alltid bodd noen som drakk. Noen av dem drakk ganske mye. Dunsten slår mot deg idet du passerer. Hvis du er flink på polvarer kan du kjenne at mye av det som har vært fortært der inne ikke kommer derfra - fra polet, altså. Så var det disse tyrkerne som bor like over. De stekte alltid maten i en eller annen slags olje som dampet noe ganske voldsomt ut i gangen, og både oppover og nedover trappen, før det til slutt trakk ut av et vindu som sto på gløtt. Det vinduet sto vist alltid på gløtt, og det var sikkert på grunn av matlukten. Nederst bodde det en gammel dame. Hun skurte alltid gulvene sine og sin del av trappeoppgangen med det samme vannet. Dessuten tror jeg skurepulveret hennes må ha gått ut på datoen. Det luktet alltid rart og surt der. Fra min dør luktet det ikke noe. Det er dens særpreg. Da jeg kom til toppen hadde alle dunstene blandet seg til en merkelig substans. Jeg pusset nesen kraftig i lommetørklet mitt. Det gav skikkelig gjenlyd nedover trappen. Så åpnet jeg døren til loftet. Inne på loftet var det om mulig enda stillere enn i oppgangen. Der ute kunne man av og til høre en buss eller lastebil passere. Her oppe var man som i en annen verden. Den hvitmalte betongen som var blitt gul, og de gamle slitte trappene i hvit- og svartspettede blokker som gjallet straks du for eksempel sa "hallo" litt for høyt, eller ringte på en dørklokke, det var litt hardt. Hard og støyende, selv om det var helt stille der ute, med unntak av mine listende tøfler. Der inne. Innenfor loftsdøren, var det helt annerledes. Der var det tregulv som aldri ble skurt. De ble kanskje feid en sjelden gang på dugnad eller noe. Det er viktig å delta på dugnader. Veggene, der de var synlige, var kledd av grove, sikkert billige treplanker. På dem hang det gamle sykler og hyller med skrivemaskindeler, skøyter og ski som ikke hadde vært i bruk på lange tider, og, av alle ting, et garn som må ha hengt der lenge. Så lenge at det hadde mistet all sin friske sjølukt av salt sjø og sprellende fisk. Nå luktet det bare varmt støv og gammel sol. Jeg lot være å tenne lyset, men ble stående å betrakte det hele i en blek belysning fra månen som skinte inn gjennom takvinduet. Så stort det var. Det var lenge siden det hadde slått meg, men jeg tror jeg må ha tenkt tanken en gang før. Loftet strakk seg i byggets fulle bredde, over flere oppganger. Det var inndelt i boder her og der, men det var mer enn nok plass. Gulvet lå åpent, bare brutt av nettingdører, gamle piper som nesten aldri var i bruk lenger, og de store trebjelkene som holdt huset sammen og taket oppe. En hengekøye der til dit, mellom de bjelkene, tenkte jeg, og tok et skritt inn. Da kunne det vært en hytte. En bardisk i et hjørne, og noen lys i taket, og de støyende ungdommene som gikk i paradetog i sentrum kunne ha et diskotek her. Joda, det var mange muligheter. Men det var fint som det var også. Jeg lot hånden min stryke over de gamle grove bjelkene, forsiktig så jeg ikke fikk flis. En liten sky av støv virvlet opp rundt den. Det var et fascinerende syn. Boden min var ryddig og oversiktlig. Der, bakerst sto et gammelt skap som jeg aldri hadde klart å kaste. Det var helt og fint, ikke en skrape i lakken, men det var nok litt umoderne, og det ble ikke plass til det etter at jeg hadde kjøpt inn noe på IKEA. Jeg fikk hjelp av en venninne som har greie på sånt, og stua hadde blitt mye triveligere etterpå, med nesten et ungdommelig preg. Men skapet kunne jeg ikke kaste når det var så fint. Kanskje kom det en gang på moten igjen, hadde jeg tenkt. Det skjedde jo rett som det var med lenestoler og rosa farger og langbukser med sleng. Så det var blitt stående der. Og inne i det plasserte jeg sirlig små og store esker med all verdens ting. Og øverst oppe, sammen med noen gamle, utstoppede fugler, en radiostyrt bil, og kladdebøkene fra barneskolen, alt i hver sin lille kasse, lå mikroskopet. I originalemballasjen sin. Esken så nesten ny ut, bare litt blass av solen fra takvinduet, for skapdørene sto alltid åpne. De kunne ikke lukkes fordi noen av eskene var for store. Det så greit ut hvis det var symmetri i plasseringen inne i skapet. Jeg tok den ned, låste nettingdøren, og satte meg på en gammel divan som noen hadde glemt igjen for lenge siden. Isoporen inne i esken var gulnet litt, men ellers ikke slitt. Jeg tok alltid vare på emballasjen når jeg kjøpte noe. Man vet aldri når noe går i stykker, og da er det jo greit å levere det inn på service i originalemballasjen. Da forstår de som skal reparere tingen, om det nå er en barbermaskin, et tørkestativ eller et mikroskop, at her er det en som har tingene sine i orden, og det er i alle fall ikke hans skyld at det er ødelagt. Emballasjen, ja. Tenk om noen hette Emba Larsen. Emba var visst et vanlig navn i Danmark. Det skulle tatt seg ut. Da jeg skulle ned så jeg at noen hadde satt opp et tørkestativ i en krok. Det måtte være en som ville at ting skulle tørke fort, for det ble jo svært varmt her oppe om sommeren. Men han kunne ikke være særlig redd for støv. Ved siden av noen T-skjorter hadde noen tapet opp en liten lapp. Jeg myste litt, og leste lappen i månelyset. "Dersom noen stjeler tøy fra meg igjen skal jeg "PERSONLIG" finne tyven. mvh leil. 307." Under var det klistret et gult og rødt merke med teksten "Property of Bandidos MC". Det måtte være han med barten og alle tatoveringene som bodde to oppganger borte. Han hadde jo en stor motorsykkel også, med liknende merker, men han så ganske fredelig ut. Hadde han ikke barn også? Jeg humret litt over lappen, flippet lokket på plass på esken, og åpnet døren ut til oppgangen igjen. Da jeg kom ned satte jeg esken på kjøkkenbordet. Så satte jeg meg inntil, åpnet lokket forsiktig, og tok apparatet ut av isoporen. På mikroskopet var det en liten lampe som man kunne kople til en stikkontakt for å få skikkelig lys. Jeg plugget inn, og la øynene inntil okularene. Så la jeg venstrehånden min på brettet under, og brukte den høyre til å justere til jeg så skarpt. Det var grusomt. Alt så ut som en slagmark. Neglerøttene, som egentlig er ganske velstelte, var grove, med hull og kutt. Neglene selv så ut som de var revet brutalt av, selv om jeg klippet dem med en dyr neglesaks jeg hadde bestilt på postordre. Furene i oversiden var som dype kløfter fulle av småstein og søppel, og de små rynkene mellom fingrene var som bunnløse dyp. Da jeg snudde hånden og fant fram til undersiden av neglene var det nesten ikke til å holde ut. Ørsmå sår og rifter på fingertuppene liknet skyttergraver fra filmer fra første verdenskrig. Sørgerendene under neglene ble som stivnede elver av grov gjørme med klumper av fett og rester av splintrede trestykker. Og furene i fingeravtrykkene var slepende spor av kull og fett i jamne mønstre. Jeg ble nesten kvalm. Etterpå gikk jeg ut og vasket hendene. Grundig og konsist med Lano for liten og for stor, og med skikkelig skrubb på neglene. De ble skinnende blanke, med rød friskhet og tørr, fin overflate. Det gjelder jo å ha den riktige oversikten, det rette utsnittet og den rette synsvinkelen på ting, tenkte jeg. Så pusset jeg tennene og la meg til å sove. Klokken var blitt nesten halv seks. Ingvar 2000