Formiddag Jeg stirret langsomt inn i veggen. Den var like lysebrun som før. Da jeg snudde hodet tilbake var hun der fremdeles. Hun hadde ikke gått. Det føltes merkelig, for hun møtte blikket mitt. Som om hun hadde sittet og ventet i flere minutter på at jeg skulle vende hodet tilbake. Øyenkrokene hennes trakk seg litt utover, og munnvikene rørte litt på seg. Etter noen sekunder, eller kanskje det var minutter forsto jeg at hun faktisk smilte. Det var det hun gjorde. Hun smilte til meg. Jeg tok en slurk av kaffekoppen. Den sorte væsken var ikke akkurat kald. Men den var ikke varm heller. Den var ganske lunken. Jeg nikket mot henne, der hun satt, noen meter fra meg, og forsøkte å ikke være for kald, men heller ikke for varm. Jeg prøvde å være den jeg trodde jeg var. Lunken. Ikke hysterisk, ikke iskald. Lunken. En som går i mellom, nøytral og forsiktig. En som setter seg ned med folk, og sier: "Hør her". En som bygger broer og finner løsninger. Jeg hadde akurat funnet ut hvor patetisk og selvmotsigende mine egne tanker måtte høres for en tenkt tilhører, for ikke å snakke om meg selv, da hun reiste seg fra bordet sitt. Idet hun passerte rusket hun meg i det tynne grå håret. Jeg snudde meg brått og så etter henne. Hun hadde en mørk kort sommerkjole med store lyse prikker på, og langt, mørkt krøllete hår som flommet nedover ryggen. På føttene var hun barbent bortsett fra et par løse sandaler. Idet hun forsvant ut døren sendte hun meg et siste blikk, smilte som i en liten latter, og forsvant nedover trappen, og ut på gaten. Jeg oppdaget at jeg var i ferd med å helle den nå temmelig kalde kaffen ned over den nesten hvite skjorten min. Det dryppet videre ned på gulvet. Munnen min var åpen i måpende forbauselse. Jeg lukket den med et smell, og satte koppen bestemt tilbake på skålen, og var et øyeblikk redd for at den skulle knuse, eller at skålen skulle få et skår. Et skår i gleden, ville jo det vært, tenkte jeg, humret litt, men sluttet brått, og stirret etter henne. Hun var borte. Jeg sank ned i stolen. Jeg måtte ha reist meg idet hun gikk. I resten av lokalet var det få eller ingen som hadde lagt merke til det vesle opptrinnet. Årsaken kunne være at klientellet på et slikt sted var vant til slikt, eller kanskje bare det at det var nesten tomt der. Mannen bak disken så et kort øyeblikk mot kaffekoppen, men ettersom det fremdeles var litt igjen i den, snudde han seg mot glassene sine igjen, og tørket slik han alltid gjorde når det var stille. Den lille brune puben slumret videre gjennom formiddagspausen. Morgendrankerne hadde vært der, fått sitt, og gått. Gått hjem for å sove. Gått en tur i byen. Kanskje hentet litt trygd. De var i alle fall gått. De ville kanskje komme igjen like før sengetid, omkring klokken fem for å få seg litt før kvelden. Noe å sove på foran fjernsynet, for dem som har betalt TV-lisensen. Etterpå ville lokalet fylles av unge voksne som skal ha seg en billig halvliter før de finner et sted å danse, før de finner seg noen å elske med for natten. Før de våkner med anger, og løper til universitetet eller deltidsjobben de må ha for å få råd til å studere. Eller de tar banen til sentrum der de arbeider i et firma som lager dette Internettet som alle snakker om. Dette nettet som skal gjøre det unødvendig å se på TV og gå på butikken. Dette nettet der alle må kjøpe aksjer og kople en maskin til telefonen sin for å sende elektroniske brev i stedet for å ringe. Kanskje det var det de skulle. Kanskje det var det hun skulle? Jeg ble sittende, stadig dypere nedsunket i mine egne tanker. Det hadde ofte vært slik i det siste. Ofte. Jeg ble ofte sittende og la den ene tanken ta den andre på ordet, så og si. De fløt nesten uten styring. Det var kanskje bare det at jeg begynte å bli gammel. Jeg var for lenge siden blitt det politikerne kaller "eldre". Jeg fikk alderstrygd. Jeg bodde alene. Jeg var nervøs for å farte rundt i sentrum på kveldstid. Jeg gikk med brodder og pigg på stokken om vinteren. Jeg hadde alltid med meg brødsmuler til duene i parken. Jeg var rystet over politikernes behandling av innvandrerne og flyktningene og de eldre i samfunnet. Jeg stemte samme parti som jeg alltid har gjort. Jeg var en eldre. Men i det siste hadde jeg begynt å bli gammel også. Kanskje det var håret som gjorde det, tenkte jeg videre. Kanskje var det håret som før hadde virket som et isolerende skjold mot omverdenen, slik at en tanke kunne fullføres før en annen allerede hadde tatt fullstendig overhånd, og nesten allerede var fullendt før jeg rakk å merke det. Slik var det nå. For nå var mye av håret borte, og resten var blitt veldig lysegrått. Fargen minte om gulvplankene. Jeg lot blikket løpe, nei, rusle, langsomt gjennom rommet. Bordene og stolene var i velbrukt brun mahognyetterlikning, og taket var dekorert med en merkelig blåfarge som ikke lenger var særlig blå, men heller ganske grå. Gulvbordene var stedets stolthet, brede og slitte, nesten som et gammelt låvegulv, med sprekker fulle av sand og gammelt skurepulver. Veggene var panelt med lakkerte lysebrune finerplater som var moderne en gang på femtitallet eller noe slikt. Jeg kan ikke huske lenger når det var, men det var i alle fall lenge siden. Bardisken hadde fått nye stoler i messing og ekte svart skai, og sto dårlig til den gamle brunlakkerte eikedisken. Det var noe nytt. Det er fint med noe nytt innimellom, og de gamle krakkene måtte kanskje byttes ut. Kanskje var det gått tremark i dem, eller kanskje det bare ikke var noe å spare på. Kanskje hadde en antikvitetshandler fått dem billig, og selger dem nå dyrt som ett sett med tilbudspris på hele settet. Det er blitt så mange antikvitetsforretninger i denne byen, for ikke å snakke om antikvariater. Gamle bøker for gamle mennesker. Jeg burde kanskje gå dit en gang. Kanskje kunne jeg finne noe å lese om. Jeg stanset tankerekken og reiste meg langsomt, vendte hodet mot disken og så slukøret etter servietter for å tørke vekk kafferestene som lå utover som et ojeflak over skjorten. Den var av den litt stive typen som ikke trekker noe særlig væske, hverken kaffe eller svette. Jeg ble stående å undres over hva den kunne være laget av. Bomull kunne det i alle fall ikke være. Så kom jeg liksom til meg selv, satte jeg farten opp, og gikk sakte mot disken. Mannen bak disken var forbausende effektiv og vennligsignet, selv mot en kunde som han tjener så lite på som meg. Det gikk gjerne i kaffe eller et glass isvann, mens jeg ventet. Ventet på at hun skulle komme forbi. For det gjorde hun. Hver dag. Jeg fikk et par servietter og nikket langsomt og takknemlig, før jeg gikk tilbake til plassen min. Hver dag. Jeg hadde fått øye på henne en gang i vinter. Da hadde hun ikke sommerkjole, å nei. Jeg ble sittende lenge og smile over den tanken. Det var vinter, og alle unge damer hadde store kåper og festlige alpeluer eller noe annet rart litt kyseaktig på hodet for å holde kulden og snøen ute. Det var som om hun plutselig hadde stanset opp, som om hun ventet noen. Så hadde det gått opp for meg at hun sto sammen med en masse andre, jeg hadde bare ikke lagt merke til dem. Og alle ventet på det samme. Trikken. Men hun kom hver dag. Ofte var hun litt tidlig ute. Selv på lørdager var hun der. Som et holdepunkt i tilværelsen min, var hun blitt. Litt sånn etter hvert. Jeg hadde innsett det, selv om jeg ikke helt kunne huske når jeg hadde begynt å venne meg til det. Det at hun var der. Hver dag. Det virket som om hun var blitt litt klar over det selv, for noen ganger så hun opp mot vinduet og lot liksom blikket fare forbi. Og jeg lurte på om hun kunne se meg, eller om hun bare iaktok et eller annet i speilbildet av seg selv og verden omkring henne. Det kom naturligvis an på om det var sol, og motlys, og det var igjen avhengig av årstiden. Kanskje. Kanskje noen ganger, når det var overskyet, og hvis trikken var litt sen. Så var hun kanskje blitt vant til å se det gamle hodet mitt stirre tilfeldigvis ikke på henne, men bare nesten. I dag hadde hun plutselig vært der. Vært der inne. Og hun hadde kikket på ham bak det høye glasset med varm kaffe med melk eller hva det nå var denne støyende maskinen laget. Han hadde nesten ikke kikket tilbake. Så hadde hun lest litt i pubens aviser. De var festet til lange trestokker med stedets navn sirlig gravert inn, så ingen skulle glemme seg, og ta dem med seg hjem. Og han hadde sett til siden. Stirret veggen i senk. Sjenert som en tolvåring. - Hvor er han? - Hvem? - Den gamle mannen! - Spøker du? Det er jo nesten ikke annet her - Han som alltid satt i vinduet. Han må jo ha vært en stamgjest eller noe. - Å, han. Isvann og kaffe. Han er død. - Å, unnskyld, kjente du ham? Hun ble stående. De mørke øynene hennes fyltes langsomt med tårer. Hun kikket mot vinduet. Plassen hans var tom, men to middelaldrende damer med handleposer og rødvinsglass kom snart til å ta den og plassen ved siden av. - Ja. Jeg kjente ham. Jeg gjorde nok det. Jeg gjorde nok det. Ingvar 2000