For sine føtter

Han ble sittende. På toppen. Satt og så liksom fortapt ut av
induet. Utenfor lå byen for hans føtter. Lys over lys. Stolen han satt
i, og bordet han satt ved, minnet litt om en forfinet utgave av
danskebåten. Høy standard til å være en bar. Han hentet en kaffe, fikk
lyst på en røyk, men klarte å la være. Det var dessuten røykfritt. Han
fingret med lighteren. Den falt på gulvet. Han bøyde seg etter den. En
kvinne falt nesten over ham. Hun kom så nær at han kunne lukte henne.

Hun var en kvinne for sine føtter. Det var helt klart. Høye
støvletter. For vinterbruk, men ikke helt uten hæl. Finmasket netting
stakk opp av dem, og over det, en mørk drakt eller noe, med en
innsvinget kort mørk kåpe eller lang jakke over.

Idet han reiste seg dunket han borti armen hennes. Han hevet hånden
unnskyldende. Hun gjorde det samme samtidig. De ble stående slik et
kort sekund. Som en tradisjonell fredshilsen. Hun smilte. Tennene i
overkjeven sto litt foran de andre, men det var et vakkert smil. Han
forsøkte å smile tilbake, men oppdaget at kaffekoppen lå på gulvet, og
innholdet bredte seg utover gulvteppet. Da han bøyde seg fikk han
støvlettene hennes på kloss hold igjen. Hun ble stående, så på ham, og
smilte. "Jeg er visst totalt for dine føtter", sa han da han reiste
seg på ny. Hun beholdt smilet, men rødmet kledelig.

Han bestilte en ny kaffe til seg selv, og tok med en fargerik drikk
til henne. De ble sittende ved hans bord. Hun smilte av historiene
hans, og lo hjertelig sammen med ham da de smuglyttet til to
forretningsmenn dypt nede i en strategiutredning. Da han
komplementerte jakken og støvlettene, fniste hun brydd, og de smilte
megetsigende til hverandre av oppdagelsersreisende fra grisgrendte
strøk som kom bare for å se på utsikten.

De tok glassheisen nedover sammen. Det var bare åtte sekunder eller
så. Øyeblikket før det var for sent trykket hun på knappen for sin
etasje. Han sto litt bortvendt fra henne. "Byen for våre føtter", sa
han, nesten drømmende, "men nå når vi den snart bare til tærne". Hun
tok mot til seg og tok hånden hans. Og da dørene åpnet seg trakk hun
ham forsiktig etter seg.




Ingvar 04